Antropologportrettet

Britt Helland-Pedersen 

Britt Hellan-Pedersen startet sin karriere med en masteroppgave i sosialantropologi som omhandlet miljø og forurensning i en norsk kontekst. Her forteller Britt om veien fra faglig interesse for miljø og miljøpolitikk til en lang og spennende karriere innenfor flyktningetjenesten - og vi får et innblikk i hvordan Britt drar nytte av sin antropologi-bakgrunn i jobbhverdagen. 

Britt_Helland-Pedersen.jpg

 

Da jeg hadde avlagt mellomfagseksamen i kriminologi hadde jeg lyst til å fortsette med hovedfag – som det het den gang, men jeg manglet et støttefag og måtte ha råd om hva jeg  skulle gjøre. Jeg snakket med professor Nils Christi og han var ikke i tvil om hva jeg skulle velge; «før du har tatt sosialantropologi har du ikke skjønt noen ting»

Vel, jeg fulgte hans råd, og har aldri angret! Dette til tross for at jeg sannsynligvis ikke hadde valgt faget på eget initiativ. Jeg hadde fordommer mot dette faget etter at jeg hadde lest Arne Martin Klausens bok Kultur – variasjon og sammenheng, på videregående på 70-tallet. Det å studere stammer i fjerne strøk var ikke helt min greie, og særlig ikke hvis jeg i tillegg skulle innta en kulturrelativistisk holdning overfor deres bisarre skikker som kvinnelig omskjæring og andre sære handlinger i tradisjonelle samfunn. Mitt anliggende var å forstå eget samfunn og politikk!

Jeg begynte på sosialantropologi grunnfag, og ble etter hvert fanget av fagets metode og teori. Jeg forstod etter hvert at dersom det var samfunn jeg ønsket å forstå så hadde jeg kommet på rett sted. Det var likevel først på mellomfag lyset begynte å gå opp for meg. Etter å ha skrevet mellomfagsoppgave om symboler hvor jeg brukte Anne Krogstads hovedoppgave om pønkerne i Skippergata på 80 tallet, skjønte jeg at jeg måtte fortsette videre med dette besnærende og på mange måter grensesprengende faget.

Jeg visste at jeg ikke kom til å reise langt for å gjøre feltarbeid, så kredibiliteten var ikke veldig høy blant de andre studentene på «brakka» på slutten av åttitallet. De skulle til New Guineas jungel, Tongas blå laguner, og Latin Amerikas «peasants». Men du verden så inspirerende et fagmiljø!

Etter mye om og men endte jeg opp med et tema for hovedoppgaven som var inn i tiden -  miljø og forurensning. Jeg skulle studere hvordan ulike aktører oppfattet miljøproblemene som følge av biltrafikk i Oslo. Brundtland kommisjonen hadde akkurat levert sin rapport «Our Common Future», en transportplan for veiutbygging i Oslo var utarbeidet og Forskningsrådet bidro med studentstipend. Det var bare å sette i gang med «feltarbeidet».

Det var ikke mange, men noen hadde allerede gjennomført feltarbeid i eget land. Marianne Gullestad var i ferd med å bli et av de store forbildene på dette område med sine studier fra bergenske kjøkkenbord. Men jeg skulle studere politisk retorikk! Hvordan skulle jeg få til det? Utfordringen min var at informantene mine ikke samhandlet på en konkret observerbar måte, de var spredt rundt på ulike arenaer, samt at jeg selv var sauset inn i problematikken siden tidlig på 60-tallet. Min far kjøpte seg bil i 1961 da bilsalget ble frigitt, året etter at jeg ble født: Jeg var oppvokst med bil! Riktignok hadde jeg hverken førerkort eller bil, men jeg var usikker på hvorvidt det var en styrke eller en svakhet.

Mitt feltarbeid ble en rekke intervjuer med høy og lav i det kommunale og statlig byråkratiet, frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner, samt nærlesning av dokumenter og utredninger. Hvordan gjøre antropologi ut av dette? Mary Douglas hjalp meg med det, med sine teorier om hvordan samfunn konstruerer risiko på bakgrunn av kunnskap og verdier. I bunn lå hennes perspektiv om forestillinger om rent og urent – godt kjent i den antropologiske faglitteraturen. Når Barth, Geertz og Bourdieu også ble koblet inn, rodde jeg meg selv i land til en avhandling om «Bilen – tyrann og trivselskaper; risiko og retorikk i miljødebatten».

Men det var vanskelig å få seg arbeid på dette grunnlaget. Jeg ble ikke tatt imot med åpne armer hverken i miljø- eller samferdselsdepartementet. Det virket som det hersket usikkerhet om hva jeg egentlig kunne bidra med. Innenfor forskningen falt jeg mellom to stoler fordi jeg ikke var  ingeniør/naturviter og ikke var statsviter - som de fleste i denne bransjen på den tiden. Men jeg var overbevist om at jeg hadde forstått noe «de» ikke hadde fått med seg om miljøproblematikken.

Brundtlankommisjonens ide om bærekraftig utvikling kan neppe sies å ha slått til. Veiene som ble planlagt den gang er allerede for små til å ta unna den stadig økende trafikken. Bilene har blitt litt mer miljøvennlige, men i det store står vi overfor de samme utfordringer nå som for tyve år siden. Økonomi og økologi er to systemer som opererer uavhengig av hverandre. Spissformulert kan en si at når økonomien går bra går det dårlig med økologien. Menneskesamfunnet er tilpasset våre behov og ikke en hyperkompleks størrelse som det globale klima. Siden 1990 har klimautslippene økt med 5,4 %  (Tall fra SSB). Innenlands flytrafikk har økt jevnt siden SSB startet målinger i 2009. Klimakvoter skaper forurensning i fjerntliggende land, men reduserer norske utslipp. Konklusjonen i hovedfagsoppgaven min var at klimautfordringene ikke kan løses ved hjelp av tekniske og økonomiske finurligheter alene. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha, og det handler om verdier og valg. Dagens situasjon kan tyde på jeg fikk rett så langt, uten at jeg er spesielt glad for det. En tidligere studievenn som nå er ansatt i miljøverndepartementet sa nylig til meg; «Britt, du var for tidlig ute». Mon det.

Jeg hadde tidligere hatt et engasjement i Naturvernforbundet, men der endte min yrkestilknytning til miljø og forurensning. Jeg skulle komme til å skifte beite fullstendig. I dag er jeg veldig glad for det.

Betydningen av uformelle nettverk er noe antropologer er godt kjent med, og det var også det som gjorde at jeg fikk min første jobb. Min erfaring med  «fremmede» kulturer var begrenset til et kort besøk på en sydhavsøy. Men jeg skulle få stifte bekjentskap med det økende mangfoldet blant Oslos befolkning! For på det som den gang het Aetat intro (nå Nav intro)  arbeidet flere antropologer. Dette ble mitt første møte med arbeidslivet som antropolog og også første møte med flyktninger og innvandrere.

Nå ser jeg tilbake på nesten tyve års erfaring med flyktninger, de siste årene som leder av flyktningetjenesten i en stor kommune på Østlandet. Heldigvis har jeg i denne jobben hatt mulighet til å følge med på hva som skjer av sosialantropologisk forskning på dette viktige samfunnsområdet. Arbeidet har gitt meg mulighet til å kombinere det « eksotiske» med det «norske» på en måte jeg ikke hadde forventet.

Siden flyktningteamet etter hvert ble en del av Nav, har jeg også fått et unikt innblikk i etableringen og gjennomføringen av Norges største velferdsforvaltning, og det er sannelig en studie verd i seg selv. Jeg kunne ha skrevet en hel avhandling utelukkende om det, men lar det ligge.

Jeg opplever at min fagbakgrunn kommer til nytte i mitt daglige arbeid, og ikke minst at jeg blir tatt på alvor i en «verden av sosionomer». Som fag er antropologien praksisnært (sammenligne med andre akademiske disipliner) og jeg tror at dette gjør at mitt faglig perspektiv oppleves som nyttig og lærerikt av mine kolleger i arbeidet med bosetting og kvalifisering av flyktninger i kommunen. 

Som grasrotbyråkrater står vi på mitt kontor daglig overfor mange dilemmaer. Velferdsstaten med sin «grenseløse» ivaretagelse av enkeltmenneskers behov har etablert et komplekst og omfattende lovverk som regulerer de fleste av livets områder. Antropologien har gitt meg et godt verktøy til å håndtere denne kompleksiteten; i veiledning av mine medarbeidere, i forhold til samarbeid på tvers av enheter, og ikke minst i møte med flyktningene i bosettings og kvalifiseringsarbeidet. Faget har gitt meg evnen til å observere og delta på samme tid.

Dersom en ser på kultur som noe statisk som «hefter» ved en person for evig, kan  kvalifiserings og integreringsarbeidet bli en utfordrende oppgave, noe det på sett og vis er i mange situasjoner. Det er min antagelse at en  «overdreven  kulturforståelse» kan ha lagt grunnlag for mye «snillisme», klientifisering og stigmatisering av flyktninger. Det å stille krav, myndiggjøre den enkelte i forhold til sitt eget liv innebærer at flyktningene må møtes som enkeltindivider og ikke som bærere av en statisk kultur som hindrer dem i å bli likeverdige innbyggere i kommunen de bor i. Vi er alle kulturbærere, og kultur er en relevant størrelse i den alminnelige offentlighet, men kultur må forstås prosessuelt, som noe som kan  endres over tid. Kommunikasjon er en forutsetning for samhandling, og uten samhandling ingen læring og utvikling og heller ingen integrering på sikt. Når det «magiske» ordet integrering er nevnt, må det legges til at forståelsen av hva dette innebærer heller ikke er noe selvfølge i offentligheten. Integrering oppfattes gjerne som synonymt med å få seg arbeid, men integrering er noe som skjer på flere nivåer. Det vet de fleste antropologer, selv om begrepet har vært gjenstand for mye uenighet og faglig debatt.

Forskjellig (eller individuell) behandling kan være nødvendig for å oppnå like muligheter for enkeltpersoner på sikt. Dette blir også understreket i den nye integreringsmeldingen fra Barne- likestillings og inkluderingsdepartementet (2012). Hvordan få til dette i praksis er et annet spørsmål. Dilemmaene står i kø, og grasrotbyråkraten må i mange tilfeller utøve  balansekunst på stram line. Antropologien hjelper meg til å holde balansen.