Antropolog-portrettet:

Anniken Sand

”Patruljevirksomhet eller klientoppfølging var det som ga mest ”kred”. Det å sitte på rumpa og skrive eller lese var å ”gro fast på et kontor”, skriver Anniken Sand fra sitt arbeid i Uteseksjonen. Hennes hovedfagsavhandling handlet om narkotikabruk blant ressurssterk ungdom. Nå har hun seks års erfaring blant mindre ressurssterk ungdom bak seg. Fellesnevnerne her er ungdom og rusbruk. Anniken Sand formidler fra sin arbeidserfaring som akademiker blant praktikere. Hun viser likheter og forskjeller mellom antropologen og sosialarbeideren, og peker blant annet på diskrepansen mellom politiske og faglige hensyn.

Anniken_Sand.2.JPG

Skrevet av Anniken Sand, Uteseksjonen i Oslo, Rusmiddeletaten, februar 2007

Jeg var ferdig med hovedfag i juni 2000. I likhet med de fleste andre som er i oppgaveinnspurten, vendte jeg det døve øret til gode råd om å søke jobber parallelt, og tok meg i tillegg en lang sommerferie. I august var jeg klar for arbeidslivet, og jeg var i kontakt med et lite konsulentfirma som var interessert i meg og min hovedoppgave. Jeg så for meg en spennende hverdag der jeg kunne bruke erfaring fra oppgaveskriving kombinert med den virkeligheten som av og til kan virke litt fjern oppe i 6. etasje på sosialantropologisk institutt i Oslo. Etter mye om og men viste det seg at de dessverre ikke hadde økonomi til å ansette meg.

Da gikk turen til de ulike vikarbyråene. Denne høsten regnet det tre måneder i strekk i Oslo. Og jeg satt i resepsjoner eller jobbet som sekretær i de tristeste av alle firmaer. Enten snakket ingen til meg, eller de skulle være greie med vikaren, og slo an de dårligste spøker som ble besvart med stivt smil mens jeg bittert tenkte at ”jeg har dobbelt så lang utdannelse som deg”. Høydepunktet var jobben på hovedkontoret til Adecco der jeg satt i to uker og arkiverte skattekortene til vikarene. Hurra, etter syv år på Blindern kunne jeg alfabetet!

Jeg søkte en 8-10 jobber denne høsten, men fikk ikke napp noe sted. Jeg hadde gjort feltarbeid i Oslo, og skrevet om narkotikabruk blant ressurssterk ungdom, og en venninne tipset meg om at de hadde behov for folk i Uteseksjonen. Jeg hadde litt kvaler. Å jobbe som sosialarbeider, blant ”ordentlige” narkomane på gata, med kvelds- og helgeturnus, var ikke helt det jeg hadde sett for meg. Jeg trodde heller ikke jeg var tøff nok til dette. Men da januar hadde kommet uten at jobbtilbudene haglet ned over meg, svelget jeg stoltheten og ringte. Jeg tenkte at denne jobben tross alt var relatert til oppgaven min. I tillegg begynte jeg å innse at uten praksis, ingen jobb og uten jobb, ingen praksis. Jeg ble invitert ned på en prat, som viste seg å være et intervju med tre personer, og dagen etter fikk jeg et jobbtilbud. Jeg begynte mandagen etter, og ble i seks år.

Uteseksjonen

Jobben viste seg å være variert og utfordrende på mange plan. Uteseksjonens mandat er å arbeide forebyggende i forhold til rus- og kriminalitet. Målgruppen er ungdom fra 15-25 år. Uteseksjonen skal være et lavterskeltiltak som formidler ungdom ”fra gata” til riktig instans/relevant hjelpetiltak. Det være seg barnevern, sosialkontor, Psykiatrisk ungdomsteam, Legevakt, etc.

Arbeidet er delt inn i fellesoppgaver, og tid brukt i grupper med ulikt fokus. Uteseksjonen er delt inn i fire team: Ungt misbruk, som jobber mot de yngste og tyngste, Minoritet, som jobber mot ulike minoritetsgrupper, Ung i byen, som har fokus rettet mot ”byvankerne” i periferien av de etablerte rusmiljøene, samt Arena/Uteliv som tar for seg subkulturer og nye misbruksmønstre utenfor de synlige rusmiljøene. I tillegg driftet denne gruppen inntil nylig et prosjekt som het Future, rettet mot ungdom tilknyttet utelivsarenaen.

Jeg ble plassert i teamet som hadde hovedfokus på utelivsungdom, der de fleste ungdommene fremdeles hadde en viss tilknytning til familie og jobb - eller skole. (I alle fall i langt større grad enn mange av de andre av Uteseksjonens klienter). Dette var på tampen av Housekulturens glanstid, da det fremdeles var masse parties, sommerparader, ecstasy og glowsticks. Vi var mye til stede på fester og arrangementer, og jobbet aktivt i miljøet. I tillegg holdt vi en rekke ulike kurs for disse ungdommene, og holdt foredrag rettet mot lærere, foreldre, helsepersonell, ungdom, politikere, etc.

Utover teamjobbingen var det oppfølging av klienter. Hver ansatt er ansvarlig for en rekke klienter, hvor målet er å legge forholdene til rette for at ungdommen skal kunne endre sine liv til det bedre. Dette innebærer alt fra praktisk hjelp med følging til lege eller sosialkontor, til motivasjonssamtaler der vi ser på den enkeltes endringspotensiale og hvilke ressurser de har som kan kanaliseres i riktig retning. Det er for øvrig frivillig å ha kontakt med Uteseksjonen.

I tillegg består arbeidet mye i ren felting, det vil si oppsøkende arbeid der vi går ute og tar kontakt med alt fra ungdom utenfor Oslo City til gamle kjente i Skippergata. Vi prater med selgerne av hasj langs Akerselva, og i tillegg tar vi akutte situasjoner som oppstår, som overdoser eller personer i akutte kriser.

Learning by doing

Opplæringen var å gå sammen en annen kollega i to uker. Jeg hadde knapt noen felles vakter med min fadder, og etter bare en patrulje ute ble jeg satt på nattjobbing fra klokken 22 til 05 en fredag og lørdag natt, sammen en vikar som heller aldri hadde jobbet natt. Så vi gjorde vårt beste. Vi tuslet rundt på Oslo S og på ”Strøket” og tok kontakt med folk, og vi fikk heldigvis ingen overdoser eller vanskelige episoder på vår første helgevakt. (Opplæringen er blitt langt bedre ivaretatt de siste årene…)

På mange måter lignet den første tiden i Uteseksjonen på et feltarbeid, hvor det å bli kastet ut på patrulje nattestid i Oslo var et ganske rått møte med (narkotika-)feltet. Mandatet var mer spisset, men som oppsøker er man nødt til å være åpen for de situasjoner som oppstår, og følge retningen en samtale tar, i likhet med en antropolog på feltarbeid.

I samtalene med klienter inne på Uteseksjonen hadde jeg også god bruk for min antropologiske bakgrunn. Jeg forsøke å ikke være forutinntatt, og å se det hele fra ”The natives point of view”. Den treningen hadde jeg for så vidt inne. Det tok lenger tid å lære seg til å akseptere at det de ønsket for sine liv, kanskje ikke var det jeg kunne ønsket for dem. Som antropolog kan man ha en teoretisk distanse til visse kulturelle fenomen, man observerer dem for å teoretisere over dem. Som ”hjelper”, må man gå inn i dem. Med hjelpefunksjonen følger det en viss normativitet – man kan ikke hjelpe kun ut fra klientens ønsker. Hjelpen skal være i samsvar med disse ønskene, men ikke ubetinget. Dette er et til dels uløst moralsk dilemma. Man må av og til tilrettelegge for ting man føler er feil. Mens jeg kunne tenke at rusfrihet var en strålende idé, ønsket klienten selv en bolig der det var å lov å ruse seg. I og med at det mildt sagt er lite individuell tilpasning av bo-tilbudet for personer med et rusproblem, endte man da kanskje med å følge denne personen til et hospits med full sosialisering inn i rusmiljøet. Det var av og til bittert å legge fra meg mine ”borgerlige ideer” om et godt liv, og respektere denne personens ønsker om å kjøre sitt liv til helvete som 19 åring.

Ønske om rusfrihet ligger hele tiden som det normativt mest verdifulle grunnlaget for hjelp. Det kan derfor føles vanskelig å ”hjelpe” denne 19 åringen. Mye av samfunnsdebatten fokuserer også på rusfrihet som det eneste rette – selv om dette ikke er eller kan være et mål for alle. Noen fungerer til og med bedre på dop. Verdigrunnlaget for rusomsorgen er en stor diskusjon jeg skal la ligge her.

En annen viktig lærdom er at man ikke kan få noen til å gjøre noe hvis de selv egentlig ikke vil (1), eller hvis de gjør det for andre enn seg selv. Avrusning fordi mor og far synes rusingen er et problem, er sjelden vellykket. Når personen sprekker igjen etter endt institusjonsopphold, må man lære å lene seg tilbake og puste med magen, før man prøver igjen.

De fleste av Uteseksjonens ansatte har en unik evne til, og også muligheter til å ta klientens ståsted, i motsetning til en ansatt på et sosialkontor som også må svare for sin bruk av kontorets budsjett. Uteseksjonens idealer om å være den meningsberettigete narkomanes stemme ut i det offentlige (makt-) systemet, samsvarer mye med antropologiens ønske om å bringe de undertryktes stemmer ut, og var kanskje årsak til at jeg raskt fant meg til rette.

Både sosialarbeideren og antropologen tar utgangspunkt i personenes fortelling om egen situasjon, men det er likevel flere vesensforskjeller mellom en samtale med en ”informant” på feltarbeid og en klient. Maktforskjellen er alltid til stede. Som sosialarbeider hadde jeg et gode de ønsket tilgang til; hjelp til å forbedre eget liv. Mens en samtale mellom en antropolog og ”innfødt” på feltarbeid, i større grad kan være preget av jevnbyrdighet, så er en sosialarbeider endringsfokusert. Der antropologien ikke skal intervenere er det nettopp det en sosialarbeider skal. Og der antropologen er forpliktet av forskningsetikk, er vi av kommunens.

Lang vei fra elfenbenstårnet til Plata og pauserommet

Det var ikke bare feltarbeid ”på gata”. I begynnelsen følte jeg like mye at jeg var deltagende observatør blant kollegaene mine. Jeg prøvde å gli inn i et fagmiljø totalt annerledes enn det akademiske. Sosionomer og barnevernspedagoger er for en stor del praktikere og ikke teoretikere, og med stor yrkesstolthet. Jeg var nødt til å legge fra meg akademiske termer i et ”praktisk” miljø. Det var uvant for meg å se at akademisk utdannelse ikke hadde noe høy status blant mine kolleger. Her var det praksis som var førende. Akademia ble sett på som livsfjernt og lite matnyttig, bortsett fra helt konkrete forskningsprosjekter. Vi var bare tre med universitetsutdannelse av 25 stykker.

Det ble sett på som positivt å skrive korte rapporter for å synliggjøre problematikk fra feltet, men det ble verken satt av tid til dette eller vist forståelse for hvor omfattende og tidkrevende dette kunne være. Rapportskriving skulle ikke gå på bekostning av fellesvakter og patruljer! Det var ingen som var interesserte i lange og grundige rapporter, men raske leveringer og tall (2). Vi gjorde for eksempel tellinger av miljøet på Plata i forhold til blant annet nyrekruttering i miljøet. I tellingene ble det ikke tatt høyde for forskjeller i innsamling av data, som ulik telle-praksis fra år til år, manglende tellinger, manglende instruksjon til ansatte som utførte telling, etc. Noen av tallene var meningsløse, sett fra et vitenskapelig synspunkt, men like fullt brukt til å fortelle om økning av unge i miljøet, antall utenbysfra, uten å fortelle om mulige feilkilder og svakheter ved innsamlingsmetodene (3). Patruljevirksomhet eller klientoppfølging var det som ga mest ”kred”. Det å sitte på rumpa og skrive eller lese var å ”gro fast på et kontor”, en lite ønsket tilstand.

Arbeidslivet som sådan

Det er mye av den erfaringen jeg har gjort meg som er allmenngyldig for arbeidslivet. Det være seg å gå tjenestevei, korrekt saksgang og ikke minst byråkrati og taktikk. Erfaringene er nyttige både internt, som ansatt i Uteseksjonen/Rusmiddeletaten/Oslo Kommune, men også i forhold til å bistå klienter i møte med sosialkontor, barnevern, etc. Jeg har lært et og annet om makt, systemmakt og definisjonsmakt, og makten som ligger i utøvelse av skjønn. Politisk språkmakt er et godt eksempel, der hospits blir til ”tiltak i kommunal regi”. Det hendte at tiltak ble iverksatt av politiske og ikke faglige grunner (4).

Jeg har også vært tillitsvalgt, og kan anbefale det. Det ga meg mulighet til å delta i mange ulike fora jeg ellers ikke hadde tilgang til, og ga meg blant annet erfaring i å jobbe med strategi og ansettelser, arbeidsmiljø og konflikter.

Jeg er for tiden hjemme med barn nr. 3, en 4 mnd. gammel baby, og skal ikke tilbake til jobben i Uteseksjonen. Det har vært en flott tid, med fantastiske kolleger, men det er på tide å gå videre. Som første arbeidsplass etter hovedfag har det vært en utrolig lærerik tid for å forstå hvordan arbeidsplasser fungerer, og jeg har lært mye om rusfeltet jeg håper jeg kan få brukt videre. Arbeidet har også gitt meg en dyp respekt for mennesker som jobber med rusmisbrukere i årevis uten å brenne ut. Jeg har gitt mitt til alle de fantastiske ungdommene jeg har fått anledning til å bli kjent med. Selv om det er givende og interessante arbeidsdager når man jobber tett opp mot mennesker i kriser, gjør det også noe med en, og jeg har nå behov for distanse og en mer teoretisk tilnærming til problemstillingene disse ungdommene sliter med.

anniken.sand@online.no

Noter

(1) Jmf. ”Rusdomstolen” der rusavhengige dømmes til behandling.

(2) Jeg brukte mye tid på skriftlig forarbeid og evaluering av de første kursene jeg holdt, men oppdaget snart at ingen leste det, og at 8-10 sider ble sett på som altfor langt. Det skal understrekes at det ble verdsatt i ledelsen, og for så vidt også blant kolleger, men like fullt, ikke lest.

(3) Willy Pedersen har også synliggjort politiets manipulasjon av tall da de brukte antall unge tatt med narkotika som argument for å stenge Plata, og kjørte disse tallene ut i media. Det viste seg at tallene representerte unge tatt over hele byen, et fåtall av disse i sammenheng med selve Plata. Jeg var for øvrig enig med politiet i at noe måtte gjøres med Plata. Riktignok av andre grunner, men det er en annen diskusjon.

(4) Jeg og en kollega ble invitert inn i å jobbe med en kampanje mot ”partydop”, og selv hun som ledet kampanjen fra myndighetenes side sa rett ut at forskning viser at disse kampanjene ikke har noen virkning, men at dette er en politisk bestilling for å vise at de ”gjør noe” med problemet.