Antropolog-portrettet:

Allan Sande

Sande_Allan.jpg

Skrevet av Allan Sande, desember 2004

Førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø

Jeg har fått oppgaven med å være først ut med å reflektere rundt mine opplevelser fra arbeidet med forskning og undervisning utenfor universitetet. Tankene er basert på opplevelser og refleksjoner fra mine ansettelsesforhold ved Nordlandsforskning og Høgskolen i Bodø de siste 15 år. Stikkordet for disse opplevelsene er på tvers. Utenfor universitetene er forsknings- og undervisningsoppgavene mer på tvers av vante profesjons- og disiplingrenser. Arbeidet er nettopp på tvers av fagene og i samarbeid med andre folk med annen disiplinær bakgrunn enn en selv.

Tverrfaglighet har både en forside og bakside. Forsiden er at en blir mer bevisst egne ferdigheter og kompetanse i samhandling med andre fagfolk. Forskningsprosessen blir også mer spennende og lærerik når ulike fagfolk gir ulike perspektiver og metoder på det samme materialet. Slike sosiale og faglige prosesser passer også godt for folk med fartstid i antropologi der nettopp samhandling i ukjente virkeligheter og læring er metoden.

Baksiden er at forskningen, rapportene og artiklene blir noe annet en den klassiske antropologien. Mine vitenskapelige arbeider havner i andre tematiske tidsskrifter og i andre fag sine fagtidsskrifter. Dette bringer en over i andre fagområder og virkeligheter som ligger utenfor antropologien. For min del har dette brakt meg mer over i faget sosiologi og studier av ulike aspekter med den norske samfunnsformasjonen. Forskningsresultatene brakte meg over i en fast stilling som førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Bodø.

Her oppdaget jeg også at fagene er på tvers. Høgskolen i Bodø, Avdeling for samfunnsfag, er mindre disiplinær – og mer rettet mot en kombinasjon av både profesjonsfag som sosialt arbeid og barnevern eller disiplinære fag som historie og statsvitenskap. I slike profesjonsutdanninger kreves det disiplinfag som sosiologi, statsvitenskap og sosialantropologi. Arbeidsplassen og undervisningsoppgavene ble i et slikt miljø mer tverrfaglige. Når både organisasjonens struktur og oppgaver er mer flytende på tvers enn det jeg var vant med fra instituttene på universitetet, kan dette gi nye spennende oppgaver.

Nye utfordringer og oppgaver

Den nye jobben gav undervisning i friluftsliv for barnevern, undervisning i kvantitativ metode for statsvitere og innføring i klassisk sosiologisk teori for sosionomene. Mer utfordrende oppgaver er å lage mastergradsutdanning i sosialt arbeid og sosiologi eller veilede hovedfagsstudenter i sosiologi. Av nyere oppgaver knyttet til jobben er å være med på å utvikle et nytt Nasjonalparksenter for Nordland. Dette er utvikling av et informasjons- og opplevelsessenter rettet mot nasjonalparkene i Nordland. Her er det et tett samarbeid med biologer, arkeologer, historikere, botanikere, utstillingsarkitekter og arkitekter.

Både utviklings- og undervisningsoppgavene er noe annet enn det jeg i utgangspunktet var utdannet for i sosialantropologien. Slike flytende organisasjoner gjør noe med en som fagperson som er annerledes enn det rene og disiplinære. Flytende faggrenser og forhandlingene om oppgaver og ressurser gjør faggrensene, profesjonsinteressene og det disiplinære mer bevisst og eksplisitt enn det du opplever på et disiplinært institutt.

Pensumlitteraturen til Harald Eidheim og Fredrik Barth om etiske grupper og samhandling passer her i forståelsen av hvordan profesjonelle grenser oppstår og vedlikeholdes. Behovet for faglig identitet og faglig støttenettverk blir også større i møtet med mange andre fagfolk. Flytende identitet mangler grenser og form. Den kan finnes i mer fast disiplinær form og disiplinær kunnskap forankret i universitetene. Slik størknet form blir imidlertid lite anvendelig i andre faglige oppgaver i flytende organisasjoner. Det er oppgavens karakter og løsningen som betyr noe i arbeidslivet ikke den faglige bakgrunnen til den som gjør jobben. Disiplin og kunnskap er råstoff for å gjøre noe, ikke for å være noe. Formell utdanning og vitnemål har kort levetid i det moderne arbeidslivet. Kunnskapsformene er også flytende. Dette gjør at en selv kommer i det samme identitetsmessige dilemma som vi leste om når det gjaldt for dem som ble assimilert inn i en ny kultur og dermed ble tokulturelle med ulike tankeskjema. Hvilke faglig identiteter skal en velge å bruke? Konklusjonen er i grunnen den samme som for Woody Allen når det gjelder seksuelle legninger og personlig identitet: Det er best å være bifil på lørdagskvelden for da dobler man muligheten.

Antropologer og andre samfunnsvitenskapelige disipliner har hatt en formidabel vekst i antall forskere og faglig ansatte innen anvendte forskningsinstitutter og høgskolesektoren utenfor universitetene. Antropologene og andre samfunnsvitere er den nye profesjonen og kunnskapsformen i det moderne utdanningssamfunnet. Det er nettopp denne evnen til å utnytte råstoff i samfunn og egne fag som er grunnlaget både for denne individuelle og disiplinære suksess i arbeidslivet.

Samfunnsvitenskapens flytende metoder, konkurrerende teoretiske perspektiver, prosessuelle kunnskapsformer vinner fram både i oppdragsforskning og høgskoleundervisning på grunn av evnen til å gjøre noe uforståelig i samfunnet både meningsbærende og meningsgivende for studenter og oppdragsgiverne. Profesjoner som pedagoger, jurister og psykologer taper terreng fordi de praktiserer makt og profesjonsteori i forhandlingene om fagutvikling og undervisning.

Eksempler på dette i Bodø er at politikerne og embetsverket ville ha en profesjonshøgskole i Bodø som skulle utdanne sosionomer for landsdelen. På grunn av en kollektiv boikott av de andre sosialhøgskolene og Sosionomforbundet, ble det i stedet utviklet ad hoc-disiplinære samfunnsfag. Både egen og andres vekst kommer fra slike dristige valg med eksperimentering og bruk av mer strukturerte kunnskapssystemer fra disiplinfagene på universitetet. For mye form og disiplin hemmer imidlertid læring og utvikling. For lite skaper for mye flyt ut over siden og ned i andres former. Da i andres fag eller oppdragsgiverens jakt etter håndfaste resultater. Det er nettopp det kritiske, reflekterende og grenseløse som er drivkraften i og grunnlaget for veksten av samfunnsfagene i samfunnet.

Den digitale revolusjon og anvendt antropologi

Den teknologiske utvikling innen kommunikasjon og informasjon har også dette mønsteret som er kjernen i samfunnsfagene. Den digitale revolusjon bryter ned grenser og integrerer alt i et medium som flyter fritt i www. Virkeligheten blir mer interaktiv kommunikasjon i det virtuelle rom, og kunnskapsformene blir integrert i et totalt prosessuelt foranderlig medium av tekst, bilder, lyd og video. Denne teknologiendringen åpner for nye muligheter når det gjelder både innhenting av informasjon, mulighetene til å samhandle og kommunisere, og skape nye kunnskapsformer utenfor skriftkulturen. Fordelen med bakgrunn i sosialantropologien er at slike fenomen som tegn, koder, mening og semiotikk er en del av dannelsen.

Faget står også klart på et sosial-konstruktivistisk grunnperspektiv som gir et godt inntak til å både forstå og bruke nye symbolsystemer og teknikker. Fotografiet og filmen er i feltarbeidet et godkjent medium for å formidle samfunn og kultur. Dette er imidlertid ikke tilfellet i samme grad innen statsvitenskap og sosiologi. Her står kun den vitenskapelige teksten som ideal for kunnskapsproduksjon og formidling. Det jeg nå savner i hverdagen er mer egne ferdigheter i å utnytte de uendelige mulighetene innen digital teknologi og kommunikasjon. På forskningskonferanser, i seminarer og i undervisning ser jeg også at mine kolleger strir med det samme.

Utfordringen er både å tilegne seg ferdigheter og ny teknologi fort nok, men også mulighetene til å anvende disse innenfor faget. Det som fortsatt gir faglig anerkjennelse er den vitenskapelige skriftlige artikkel uten lyd, bilder og video. Integrasjonen av den nye teknologien i både metoden, analysen og formidlingen av kunnskap, har kommet skremmende kort i samfunnsfagene. Innen journalistikk og videojournalistikk er disse nye teknikkene allerede utviklet og integrert for å drive med kritisk, oppsøkende journalistikk. Det vi trenger er både en vitenskapsteoretisk refleksjon og en svært praktisk håndverksmessig utvikling av hvordan vi skal bruke og håndtere digital teknologi i alle faglige oppgaver. Slik jeg ser det, er det nettopp fagmiljø som klarer å integrere den samfunnsvitenskapelige, kritiske refleksiviteten med det nye teknologiens grensebrytende muligheter, som vil vinne nye posisjoner og oppgaver i det fremtidige utdannings- og forskningsbaserte samfunnet. Sosialantropologer har gjennom metoden feltarbeid og sterke teoretiske bånd til tegnteori – både innen sosial konstruktivisme og strukturalisme – gode forutsetninger til å lede an i den samfunnsvitenskapelige digitale revolusjon.

Allan Sande er førsteamanuensis ved Høgskolen i Bodø. Her er hans hjemmeside.