Antropolog-portrettet:

Aina Landsverk Hagen

Månedens antropolog for august, Aina Landsverk, tok mastergraden ved Universitetet i Oslo og gjorde feltarbeid i Teheran. Masteroppgaven handlet om elitefeminister og deres kamp for å utvide grensene for ytringsfrihet i Iran. Her åpner hun med blant annet å hevde at antropologens trang til å skape helhet gjør at alle beskrivelser av en mulig karriere virker umulig. ”I grunn er det et nytt feltarbeid, hele prosessen med å skaffe seg jobb”, konkluderer hun mot slutten av bidraget sitt.

aina_landsverk1.jpg

Skrevet av Aina Landsverk Hagen, aksjonsforsker på SINTEF Teknologi og samfunn, tar en doktorgrad på arkitekters kollektive kreativitet, august 2009

Når føler du deg glad?

I retrospekt ser det ut som om alt henger sammen. Det gjør det selvsagt ikke. Vår hang til å skape en helhet, et sirlig mønster ut av fragmenter, tilfeldigheter og omveier gjør at alle beskrivelser av en mulig karriere vil virke umulig, uoppnåelig, uforståelig for den som står ved begynnelsen av et arbeidsliv. For hva visste vel jeg om framtida der jeg sto med en fersk cand.mag.? Fint lite. Jeg visste bare at jeg trengte en jobb. Raskt. I 2002 var jeg på desperat jakt etter noe mer meningsfullt å gjøre enn å arkivere folks klager på telefonregningene. Fordi noen viste at det fantes noe jeg var god til - på det tidspunktet viste jeg det vel knapt selv - ble jeg anbefalt å søke på en jobb jeg ikke ante eksisterte engang. Jeg ble deskjournalist i Klassekampen. Å jobbe i dagsavis var ikke en del av en veloverveid plan som skulle gi meg doktorgradsstipend seks år senere. Ad omveier har jeg blitt student igjen. Og når jeg tenker tilbake er det én sammenheng. Med en cand.mag./bachelor alene kommer du ikke langt, men nettverket ditt derimot - det kan bringe deg lukt inn i himmelen.

Og himmelen, det er en jobb som gir mening. En jobb du kan være stolt av. I forsøket på å unngå å påtvinge en orden som ikke finnes; nå har jeg en meningsfull jobb, det har ikke alltid vært tilfelle. Men hva er mening? Kaving, forvirring, tvil og fortvilelse preget mine første måneder som forsker. Er det viktig for verden at jeg intervjuer arkitekter og analytikere om deres hverdagskreativitet? Gjør det noen forskjell?

Svaret på disse spørsmålene kan være opplagt, kanskje alt man gjør, gjør en forskjell. Eller mer presist - kanskje alt antropologer gjør, gjør en forskjell. Etter et år som redigerer i Norges største tabloidavis, vil jeg svare, nei, det er ikke alltid mulig å gjøre en forskjell, å være antropolog. Noen ganger, i noen jobber gjør man meningsløse ting, som å vurdere et forfyllet bilde av Britney opp mot et annet forfyllet bilde av Britney. Antropologen og feministen i meg blir introvert, komatøs, forflatet i slike øyeblikk. Jeg må balansere ut mine protester, mine innvendinger i så små doser at jeg overlever som kollegial medarbeider samtidig som min integritet som fagperson og dormende aktivist ikke blir skadeskutt med døden (ulønnet sådan) til følge. Min intensjon om å beholde det antropologiske blikket, den teoretiske avstanden og den profesjonelle analytiske holdningen til det indre redaksjonelle liv - vel, det ble med intensjonen.

Når hele poenget med utdannelsen, jobben, livet, ikke bare er å studere verden i all dens uforståelige fylde, men å endre verden til å bli et bedre sted å være - og da helst for noen andre enn meg selv - da må man videre. Så jeg spør deg (og siterer Reason & Bradbury, 2006), siden kimen til endring ligger implisitt i det aller første spørsmålet vi stiller et menneske: Hva gjør deg glad?

Blir du for eksempel glad av å spørre andre mennesker, gjerne vilt fremmede mennesker, om hva som gjør dem glad, ja da kan du bli aksjonsforsker. Blir du derimot gretten av potensiell organisasjonell lykke og et evig faktureringsjag, da bør du kanskje velge en annen vei. Akademias vei? Blir du glad av å lære bort det du har lært, kjenner du deg fullendt når du har forklart og noen har forstått? Det finnes utallige former for avlæring, innlæring, opplæring, du kan bli mellomleder i en bedrift, professor på et institutt, lærer på en skole.

Er du derimot aller mest glad når sola skinner på ansiktet ditt? Forhåpentligvis valgte du å gjøre feltarbeid på Madagaskar, i Thailand eller Brasil. Hvis du gjorde som meg, og i et øyeblikks svakhet valgte feltarbeid ut i fra tematisk interesse, er det faktisk aldri for seint. Du må ikke bli forsker på SAI for å få reise ut, bort, langt. Du kan jobbe som konsulent i et internasjonalt ledende firma som tilfeldigvis trenger å vite hvorfor kvinner i Bangladesh bruker/ikke bruker mobil som sitt fremste kommunikasjonsmiddel. Du kan gi alt du har i bistandsbransjens endeløse forsøk på å utviske Mauss’ resiprositetsteorier. Eller du kan bli diplomat. Det er nok av eksotiske ambassader der ute med skikkelig, skikkelig dårlige vilkår for ferskinger i praksis. Overlever du, er du innenfor. Er du innenfor kan du klatre akkurat dit du vil.

En dyktig anvendt antropolog er god til å relatere informasjon til praktiske utfordringer skriver Willigen i Applied Anthropology (1993). Han ramser opp mulige praktikerroller for antropologer som ikke vil produsere teori: policy-forsker, prosjektleder, forskningsanalytiker, kurs/foredragsholder, kulturmegler, ekspertvitne, administrator, konsulent og så videre. Jeg kan legge til: selvstendig næringsdrivende, journalist, fagprosaforfatter (søk NFFs debutantstipend for å gjøre feltarbeidsprosjektet ditt om til bok), informasjonsrådgiver, saksbehandler og så videre. Dette kan man bli glad av - og litt skremt. Muligheter. Uendelig med muligheter.

I grunn er det et nytt feltarbeid, hele prosessen med å skaffe seg jobb. Anvende antropologen i seg. Og som du kanskje har kjent på kroppen alt: feltarbeid handler om å være i en konstant tilstand av å miste kontrollen - det er tøft, møkkete og fantastisk morsomt.

Referanser

Hagen, Aina Landsverk (2005) Iranske elitefeminister og den røde linje, masteroppgave ved Universitetet i Oslo

Reason & Bradbury, eds. (2006) Handbook of Action Research, Sage

Willigen (1993) Applied Anthropology: An Introduction, Bergin & Garvey